utfordringer i kø ...

Lørdagen gjekk vi over Besseggen,
sammn med noen hundre til ... 

sliten, men veldig fornøyd med meg selv, 

Det var bratt, langt og høgt. Dersom man lider av høydeskrekk bør man faktisk vurdere det litt.
Men eg syns ikkje det  var SÅ bratt da ;)

På kaia, ventet Stein ove på oss. Full av pågangsmot.

Med kølapper til  båten som går ca. kl 09.  Så bærer det av gårde med oss og sikkert 90 andre over det turkise flotte vannet.

Eg  ser med skrekkblandet fryd opp mot fjellet vi passerer og tenker «skal I opp der?!».


Første kneika.

Første bakken er seig. 300 høyde meter rett til værs og vi tar det pent, og man går fra T til T. De røde T`ene turistforreningen har vært så generøse og sette opp for oss. Mange går samtidig i fjellet. Alle prater, smiler og sier «hei». Vi er liksom på tur sammen alle sammen.

Etter mye opp og opp kommer vi endelig rundt et lite vann.
Så går det enda meir opp og litt ned.
Vi klatrer i stein, går på stein, tar på stein, og kjenner stein. Overalt.

Så over ei kneik ser vi endelig EGGEN.
Å shit!! Skal I opp DER

Det er stein på stein og smalt. Og veldig mange andre som også skal opp eller ned ...
Puls på minst 100 --  men samtidig er det litt godt å bruke armene litt også. 

klatrer videre, må stoppe og lene meg til ein stein. Er så dum at eg ser ned, og prøver å puste og tenke med hodet  ( ikkje lett ;)

Men løfte blikket og jobber meg videre opp -- DET ER HØGT.
Men det er jo ei sinnsyk utsikt da - der eg står lent inntil fjellet --- eit øyeblikk er eg aleine i heile verden og med skrekkblandet fryd går det opp for meg kor eg egentlig er, og snur meg forsiktig og klatrer videre ...

 der ser eg endelig TOPPEN. Litt lengre borte er den store varden på Veslefjell. 1743 moh. 

«vel gjennomført!» 

 Vi går videre og  kommer til Norges største varde.

Endelig er det flatt, men det er like mye stein.

 vi går på rullestein, småstein, og store stein. Langt langt. Så endelig begynner det å gå nedover.

Vi kan se Gjendesheim, men det er smått, og det er langt unna.

Men det er ikkje meir oppover. Pulsen senker seg i takt med at musklene begynner å skrike.

 Det går fint. Bare å gå videre Det er bare ømt. Veldig ømt.

tester HØGDESKREKKEN -- der noen er tøffere enn toget ;)

endelig så er vi kommen ned att -- Eg er iallefall litt kry av meg selv, Ja det var langt, JA det var bratt MEN eg klarte det - nesten heilt aleien, for eg hadde jo med meg dei beste på tur...